Litlskjorteslipset

Litlskjorteslipset er ei renne nordøst for Litlskjorta. Navnet er det jeg som har funnet på. Jeg syntes renna eller rennene lignet et slips, et cowboyslips hengende under Litlskjorta. Jeg gikk opp renna min første og eneste gang i 2013 sammen med Yngve Dahlquist. Vi var sikkert ikke de første til å gå den opp, men sånt er ikke enkelt å finne ut av. Slike bestigninger er knapt registrert noe sted. I 2013 hadde vi en plan om å kjøre ned renna, men det fristet lite da vi på vei opp fant ut at føret var for hardt. I 2014, dagen etter Randoenern var vi flere som gikk en lengre runde i Øksendalen og da gjorde vi bl.a en nedkjøring av Litlskjorteslipset. Yngve var med her også. Yngve og Øyvind Slørdahl hadde allerede vært ned den på ski en eller anne gang mellom 2013 og 2014. Denne lange runden i Øksendalen i mars ble min siste skitur sammen med Yngve. 14. april det året omkom Yngve, Øyvind, Ole Simensen og Ola Inge Drøpping i skredulykken i Kannsdalen.

Jeg er ofte på tur i dette området. Litlskjorta og turen over Glennfjellet og Litlgladnebba er noe av det fineste man kan gjøre i Øksendalen. Og ofte har jeg hatt Litlskjorteslipset i tankene som en mulig nedkjøring. Hver gang har jeg valgt en langt snillere nedkjøring fra Litlskjorta. Nå hadde jeg igjen en plan om en tur via Litlskjorta. Noe inspirert av gjengen som var på Brok-kilen i Snøvasskjærdingan dagen før så fristet det å sjekke ut Litlskjorteslipset. Jeg pakket bilen og kjørte ut i natten sent fredag kveld. Et sted på veien til Brandstad la jeg meg til i soveposen under en skrent jeg tidligere har brukt som overnattingssted. Temperaturen var -10 men pytt, pytt. Sovepose med dun det funker.

Morgenen ble ikke særlig glamorøs. Jeg hadde sett for meg å ligge i soveposen og se primusen brenne og høre kaffen koke, men jeg hadde glemt igjen kaffen i bilen. Det ble kaffe ved Gjøra. Utenfor butikken, et par timer før de åpnet. Jeg måtte hakke og skrape is fra benkene der for å kunne sitte tørt.

Jeg kom meg relativt tidlig ned til Brandstad inne i Øksendalen og møtte på kjentfolk på parkeringen. Vi utvekslet turplaner og gikk hver vår retning. Det må har skjedd noe med populariteten til dette området. Nå treffer jeg på folk på tur. Jeg så to grupper på vei innover Kannsdalen. Den ene skulle over Glennfjellet og Litlgladnebba. Flott! – sa jeg. Da vet jeg at det er spor videre. Jeg pekte på min plan, Litlskjorteslipset. Og sa at jeg tror det er for bratt i toppen. Så dro vi i hver vår retning.

Jeg velger å gå letteste vei til inngangen av renna. Det vil koste for mye krefter å gå den hele veien opp. Og jeg vet at det er inngangen som er crux´et.

Det er ganske hardt i toppen av renna denne gangen også, men det er feste for stålkantene så jeg tenker at dette bør gå bra. Det er ikke mye løssnø. Og det fine snølaget er ikke vindpåvirket på noe vis. Ser bra ut. Ikke noe lagdeling i det lille som finnes av snø heller. Jeg fortsetter mot Litlskjorta og får fin skikjøring tilbake til inngangen på renna. Jeg sørger for å ha ei isøks i den ene hånda og stavene i den andre. Det viktigste er å komme seg helskinnet ned. Da det begynner å bli bratt så er det umulig å kjøre skaftet på isøksa ned i underlaget. Det er knallhardt. For hardt for stålkanter. DE kommer ikke til å få feste. Jeg er jo en amatør på ski så skal jeg ned må jeg skrense ned. Det tror jeg ikke vil gå særlig bra. Vurderer flere innganger og er på nippet til å gi opp når jeg innser at jeg kan jo forsøke å klatre ned. Det virker å være en interessant utfordring. Det er akkurat som om det ligger en frossen slipsknute øverst i renna. Dette er snø fra i fjor som har frosset til is. Jeg klatrer et stykke ned på siden av slipsknuten og krysser over den ved å sette bladet på randoøksa og stegjernene av aluminium inn i det frosne underlaget.

Vel nede på mye slakere underlag blir det å bytte til ski for å teste ut sesongens første rennekjøring. Spektakulære omgivelser og grei snø. Men det er fryktelig tungt å sette svinger. Pulsen spretter i været og jeg må ta solide pauser et bare tre-fire svinger. Oppdager også at skaftet på høyre skistøvel ikke er låst i kjøreposisjon. Det går straks bedre med skikjøringen med to stive skistøvler. Jeg kjenner at jeg faktisk klarer å nyte noen svinger også. Gleden er der men jeg er ærlig talt litt skuffet over at dette ikke gav noe stort rush. Mangler flyt og kontroll. Men satser på at dette må gi bra motivasjon til å gjøre en skikkelig i jobb når alpinanleggene åpner.

Jeg er alene, men ser at det er folk høyt der oppe i ei annen renne. Har selv tenkt meg dit etterhvert. Dette er en solotur. Jeg må selv gjøre alle vurderinger og ta alle avgjørelser. Ingen stresser meg til noe og føler jeg meg ikke komfortabel så er det bare å velge en enklere plan B. Tror mange kunne hatt nytte av å dra på tur alene. Da blir du tvunget til å tenke gjennom valgene du må gjøre. Du må finne ut hva du er motivert for, hva du er god for, planlegge turen, gjøre endringer underveis, sørge for at du rekker til bilen før det blir mørkt, har nok mat, at utstyret fungerer, at du spiller på lag med naturen. Det er så mye lettere å la noen andre gjøre denne jobben for deg, ikke sant?

Tagged , , , , , , , , ,

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *